Av CF-Wesenberg

«Du må fullføre skolen og få deg noen papirer på at du kan noe». Dette fikk jeg høre i oppveksten. Jeg kan ikke annet enn fotografi og sette ord på papir. Papirene fra mørkerommet og skrivemaskinen ble mitt levebrød. Disse kunne jeg bytte mot papirpenger.

Det er sjelden jeg rammer inn papir og henger det på en vegg. Jeg liker ikke å stille ut og la meg blottlegge for å kjenne på barndommens skam. Derfor har aldri hatt en solo-utstilling.

Da jeg var ung, søkte jeg anerkjennelse og beundring. Mitt første møte med meg selv var på et sted Gud skapte. Det var der, i Vågå mine øyne våknet opp og tiden sto stille. Opprømt reiste jeg hjem. Jeg var glad. Stolt viste jeg frem små øyeblikk til mine nærmeste, for så å bli sabla rett ned. Ingen likte fotografiet av bestemor uten briller. De ville bare se pene bilder de selv kunne ta.

Å få slik kritikk, var som å kritisere mitt følelsesliv. Jeg ble feig og redd. Redd for å tråkke feil; redd for å bli sabla ned. Som å være naken alene i dusjen på ungdomsskolen, der alle jentene i klassen braser rett inn. De ler. Sårbarhet og skam bearbeides best i mørke, der de voksne som ikke ser, heller ikke er. Barn gjemmer seg i mørket for å komme vekk. Slik fant jeg meg selv da jeg bygget mitt første mørkerom. Jeg var 15.

Jeg ble fåmælt. Jeg måtte oppføre meg normalt. Jeg måtte lære å være som alle andre. Fotografiet ble kun et levebrød. Glossy papirbilder byttet hender med papirpenger. Alle vil jo se pene ut i sitt eget speilbilde. Tiden leger ikke sår, jeg var alene i mitt mørkerom. Verdens beste sted å være.

Så ble jeg plutselig pappa. Med en 4”x 5” hver lørdag i ett år. Nå er hun 30 år, hvor jeg har bevart disse øyeblikk av livets skjønneste skaperkraft.

Jeg ble eldre, mindre sjenert. Mine hemmelige øyeblikk forble i mørket, der fantes ikke ensomhet.
Fravær av ensomhet oppretter normaliteten. Var det jeg så i andre mennesker; normalt?

Mennesker jeg fotograferer ønsker i dag å bli gjenskapt i mitt speilbilde av dem. Ikke bare på grunn av teknikken, men fordi jeg ser potensialet ditt og kan kjenne på hvor vakker du er. Vakrere enn du selv tenker om dine egne svakheter. Jeg ser rett inn i deg, men jeg holder kjeft. Noen ganger … egentlig svært sjelden. Fordi jeg blir alltid nysgjerrig på hvem du er. Du som står der rett foran meg. Så jeg klarer ikke å dy meg. Små øyeblikk oppstår. Min jobb er å få deg til å glemme at du er hos meg … Hvor langt kan jeg tørre å gå? Må alt være normalt? Så dukker nye øyeblikk opp.

Det subnormale i slike møter, er hva du ser her og på utstillingsveggen, der jeg har hengt opp bilder laget på fotopapir. Så noe kan jeg.

Det handler om å tørre å være meg selv, og ikke gjemme meg bort.
Det å stille ut på Vågå, er som å komme hjem.